Er det forbrukernes ansvar å opprettholde små produsenter?

Salget i REKO-ringen er stadig dalende, og jeg får stadig meldinger tikkende inn på Facebook, telefon og e-posten: du må gjøre noe! Og tro meg, jeg har tenkt, men hvordan løser man denne store utfordringen? Har folk fått dårligere råd? Har folk dårligere tid? Er ikke REKO-ringen like interessant som før? Selv har jeg merket hvor enkelt det er å ta lettvinte valg i hverdagen etter jeg fikk barn.

Mye oftere enn tidligere kjøper vi kjøtt, egg og grønnsaker på butikken, fordi det er et tiltak å kjøre 40 minutter til Gjøvik for å handle det vi trenger på REKO-ringen. Dette har fått meg til å tenke: hvem har ansvaret for å holde livet i lokalmatprodusentene? Hvilket ansvar har jeg for å opprettholde de funksjonene i samfunnet som jeg nyter av? Hvilket ansvar har Staten for å tilrettelegge for at vi kan ta gode valg?  

Vi har gjennom tiden vært helt avhengig av hverandre for å overleve. Evolusjonen har gjort oss til flokkdyr av en grunn, men i dagens samfunn med mange teknologiske nyvinninger, blir denne avhengigheten stadig hvisket ut. I «Sånn er Norge» med Harald Eia, finner han ut at uavhengighet er den mest norske verdien (Mørtvedt, 2020). Kanskje gjør denne uavhengigheten oss mer selvopptatte og vi setter oss selv i sentrum heller enn samfunnets beste. Dikteren Piet Hein skriver «Hver gang et ansvar blir delt mellom to, blir det bare en prosent til hver»(Hein, 2002). Jeg undres om hvorvidt storsamfunnet gjør at vårt personlig ansvar pulveriseres, fordi vi tenker at noen andre tar ansvar. Samtidig tolker jeg også denne aforismen som at jo flere man er som tar ansvar, jo mindre ansvar blir det på hver og en av oss. Dersom vi da opptrer som ansvarlige vesener med oppmerksomheten vår rettet mot samfunnets beste og ikke vårt eget beste, så vil vi kanskje ikke trenge å gjøre så mye, hver og en av oss for at nåtiden og fremtiden skal bli bra?

Jeg undres over om mangel på egenrisiko gjør det vanskeligere for oss å opptre som ansvarlige vesener. For eksempel vil jeg få lønnen min utbetalt uansett hvor god eller dårlig jobb jeg gjør. Dersom lønnen min var helt avhengig av min prestasjon, ville jeg vært mer opptatt av hva jeg leverte? Nassim Nicholas Taleb kaller dette for å ha «skin in the game» eller som vi ville sagt på norsk «skinnet i spillet» (Taleb, 2012). Når vi har «skinnet i spillet» blir vårt personlige ansvar større og vi vil muligens velge annerledes enn om vi ikke har ansvaret for vår egen skjebne. Jeg er selv småskala grønnsaksprodusent og har fått førstehåndserfaring på hvor vanskelig det er å skvise en beskjeden årslønn ut av et par mål med grønnsaker, selv om jeg skulle jobbet 50 timer hver eneste uke. Fordi jeg har en så liten produksjon, kvalifiserer jeg ikke til tilskudd fra Staten, men må hente inn hele inntjeningen min fra markedet. Jeg er med andre ord 100 % ansvarlig for min egen inntjening og har definitivt skinnet, kanskje til og med sjela med i spillet.

Det er mye som tyder på at de fleste av oss mangler skinnet i spillet og mange av valgene vi tar i hverdagen påvirker oss ikke nevneverdig. Hvis jeg for eksempel velger å slutte å handle lokalmat og går inn for fullkomne Toro-middager, vil konsekvensen av dette kanskje være et bonden må legge ned driften, fordi bonden går konkurs. Samtidig har jeg fortsatt mat på bordet, men jeg er medansvarlig for at en bonde mister sitt levebrød. Lars Fr. H. Svendsen skriver «De fleste mennesker kan holdes moralsk og juridisk ansvarlige for hva de gjør, og dette ansvaret er uløselig knyttet til frihet. Å være fri er å kunne holdes ansvarlig. Din personlige frihet er en frihet til å realisere verdier i livet ditt, og du må ta ansvar for hvilke verdier du velger å realisere»(Svendsen, 2013). Skal vi bruke dette som en rettesnor i livet, må jeg altså se til hva slags verden jeg ønsker å leve i. Vil jeg at maten vi spiser skal komme fra den lokale bonden eller vil jeg ha langtransportert mat fra andre siden av kloden?

 For min del er det moralsk riktig å støtte den norske bonden, helst gjennom å handle direkte fra bonden, fordi da vet jeg at han får mesteparten av fortjenesten og kan fortsette driften sin. Dersom vi er avhengig av mat fra andre land, slik vi er i dag og det blir avlingssvikt og matmangel, er det da riktig at Norge skal kjøpe seg ut av matkrisen og heller la barn i Egypt sulte? Det er mange land som har dårligere forutsetninger for å produsere mat enn i Norge. I Egypt antar jeg at tilgang på vann er et hinder for å drive industrielt landbruk, mens det her i Norge først og fremst er et spørsmål om lønnsomhet. Er det bare mitt ansvar å sørge for hvilke verdier jeg velger å realisere eller burde Staten bidra til å gjøre det enklere å velge moralsk riktig?

Samfunnet som helhet vil også ha stor nytte av at flest mulig av oss gjør gode valg for fremtiden. Kanskje er strømstøtten en like nyttig investering for samfunnet som den er for enkeltmennesket, gjennom at færre mennesker blir avhengig av sosialhjelp og andre sosiale tiltak? Burde Staten på samme måte legge til rette for småskala bønder som produserer mat på naturens premisser? Dersom Staten gir mer tilskudd til småskala bønder, vil kanskje lokalmat bli mer tilgjengelig for flere. Kanskje det til og med fører til at bondeyrket kan bli mer lukrativt og en langsiktig konsekvens gjør at vi kan øke Norges selvforsyningsgrad?

 Det er mulig at Staten faktisk vil tjene på å legge til rette for at vi kan gjøre gode moralske valg. Dersom det er tilfellet, kan vi da si at Staten eller samfunnet er medansvarlig for våre moralske valg eller er vi fullt og helt personlig ansvarlige for våre egne valg? Dersom jeg legger skylden over på Staten eller samfunnet for at det er dyrt og tidkrevende for meg å handle lokalmat, frasier ikke jeg meg mitt personlige ansvar? Når jeg velger å støtte dagligvarekjedene i stedet for å støtte bonden direkte, så sier jeg egentlig: «jeg vil ha en verden med mer dagligvarehandel og mindre direktehandel hos bonden». Hvis jeg skal leve etter denne regelen og være ansvarlig for hvilke verdier jeg velger å realisere, så kan jeg helt klart ikke bare legge all skyld over på Staten. Jeg er i det minste delansvarlig for mine handlinger. Men kanskje Staten burde legge til rette, slik at vi har mange bønder, over hele landet, som gjør det enkelt for meg å finne lokale bønder å handle av, slik at jeg slipper å kjøre 40 minutter for å få tak i kortreist mat?

 For er det ikke en ironi i seg selv at jeg må bruke mange liter bensin på å få tak i kortreist mat? Kan man egentlig si at maten fortsatt er kortreist?

 Hein, P. (2002). Gruk om håb. ordtak.no. https://www.ordtak.no/sitat.php?id=11786

Mørtvedt, M. A. (2020, januar 29). Avslører den mest typisk norske verdien. NRK. https://www.nrk.no/dokumentar/avslorer-den-mest-typisk-norske-verdien-1.14872973

Svendsen, L. Fr. H. (2013). Ansvar. I L. Gauden-Kolbeinstveit & T. Ulserød (Red.), Hva er ansvar? (s. 18). Civita. https://civita.no/produkt/ansvar-15-essays/

Taleb, N. N. (2012). Antifragile—Things that gain from disorder. Random House. http://kgt.bme.hu/files/BMEGT30M400/Taleb_Antifragile__2012.pdf